Korpsmusikk
For det første. Beklager. Beklager for at jeg ikke har blogget på en stund. Vært endel greier med hacking av blogg.no og mas på skolen. Men faen. Dere vil vel ikke lese hvorfor jeg ikke har blogget nå når jeg først blogger. Det virker jo totalt mot sin hensikt. Jeg liker egentlig ikke bloggere som beklager seg ovenfor leserene sine pga at de ikke har blogget, jeg syns det er noe tull. Men nå er jeg vel en av dem. Sorry!
Men back on topic. Det har akkurat vært 17. Mai. Norges nasjonaldag. Dagen hvor vi feirer at vi var uavhengige fra Danmark og at vi hadde fått vår egen grunnlov (Det gikk dog ikke mange årene før vi endte opp i union med Söta bror.) Vi nordmenn er eksperter på å feire oss selv, når vi først steller i gang en skikkelig fest er det ikke småsaker vi snakker om. Nei, da skal det feires. Det skal feires mye. Vi ikler oss våre fineste klær, vi står opp grytidlig for å spise en herlig frokost med venner. Og sist men ikke minst; Vi går i tog. En tradisjon vår kjære Bjørnstjerne Bjørnson startet med noen gutter i Oslo på slutten av 1800-tallet. Nok om historikken. I alle fall. Ingen 17. Mai uten skolekorps og korps generelt. Musikk er en essensiell del av nasjonaldagen vår. Det er ikke 17. Mai uten litt gledesfylt musikk fra trompeter og trommer. Dagen ville rett og slett ikke vært fullkommen uten.
Men la oss se litt på det. De 364 andre dagene i året blir musikk korps latterliggjort. I alle fall i min omgangskrets. Latterliggjort er vel å blåse ting kraftig ut av proposjoner, men dere skjønner tegninga. Korps er ikke kult! Korps er faktisk på den helt andre siden av skalaen, for å bruke et korpsutrykk. Jeg gikk i korps i rundt fire år så jeg har grunnlag for å uttale meg på dette temaet. Jeg har faktisk tenkt litt. Hvorfor er korps så innmari dølt? Svaret er nærmest selvsagt. Det er folka. Folka som spiller i korps, disse er ofte halvfeite. Ser en smule sære ut, og lukter konstant svette. Ikke meninga å generalisere, det finnes svært mange untak, og godt er det. Men hvorfor velger disse små rare menneskene denne veien? Jo. For det første; Korpsa er ektremt flinke til å rekruttere unger, de er flinke til å få korps til å virke interessant. Og det er faktisk det, det er interessant. Hvem vil ikke kunne spille et instrument? Ehh, det er vel endel som ikke ville svart ja her, men for fuck sake, you get the ponit! For det andre; Disse menneksene er ikke akkurat den neste David Beckham. Fysikken er ikke akkurat dems sterkeste kort, så de velger heller noe som ikke krever at du kan jogge i en time uten stans. Så er det en tredje grunn for at folk velger korps, det er familien. Har familien lange tradisjoner innen korpsmiljøet. Da er fremtiden din mest sansynelig allerede bestemt og du er simpeltenn nødt til å velge korps som din vei i livet.
Nå har jeg kommet med noen meget generaliserende påstander om korps og miljøet rundt, det såklate korpsmiljøet. Disse er natruligvis ikke 100% korrekte. Dette er min mening om korpsmiljøet, og jeg må innrømme at jeg kun har trukket fram de heller negative sidene ved korpsa. Jeg kan nevne at turene til korpsa er det få som kan etterligne. Stemningen pleier å være fantastisk, man koser seg på tur. Det er bare det at det blir litt dølt med menneskene etterhvert. De samme billige vitsene er ikke like morsomme tjuende gangen.
17. Mai. Eneste dagen korps er skikkelig kult!
Bildet er hentet fra http://static.vg.no/uploaded/image/bilderigg/2008/04/08/1207646577262_55.jpg
